Mer frivillig velferd

Frivillige organisasjoner kan redde den nordiske velferdsmodellen. Anbud der bare slike kan delta, er en mulig vei å gå skriver Karl Henrik Sivesind, forsker ved Institutt for samfunnsforskning.

Nonprofitt organisasjoner som utfører offentlig finansierte velferdstjenester kan øke kapasiteten og skape konkurranse, valgmuligheter og utvikling.  og dermed sette det etablerte systemet under press. De passer spesielt godt inn i en nordisk velferdsmodell fordi overskuddet pløyes tilbake i driften. Partiene trekker grensen på forskjellige steder i hvor stor grad skattefinansiert velferd bør resultere i privat rikdom. Konsernbidrag i hundremillionersklassen som forsvinner ut til skatteparadiser er uansett tikkende politiske bomber. Det passer dårlig inn i en dugnadslignende finansieringsmodell som det fortsatt er bred enighet om.

Likevel har ikke nonprofitt velferdstjenester fått betingelser som har gjort det mulig å øke andelen av sysselsettingen i Norden. Dette kan virke overraskende fordi differensierte valgmuligheter er viktig for å møte fremtidens utfordringer. Brukere av alle typer tjenester fra barnehager til aldershjem forventer tilpasning til individuelle behov. Eliter med høy utdanning eller god økonomi, men også etniske og religiøse minoriteter, vil kunne ønske å utvikle egne tjenester om de ikke får tilbud som passer for dem. Legitimiteten til offentlig finansierte velferdstjenester svekkes om stadig flere grupper opplever det slik. Det er derfor viktig at det finnes tjenesteytere som har ulike metodikker, verdier, ideologier og livssynsgrunnlag.

Sammenlignet med andre vest-europeiske land, har nonprofitt sektor en begrenset andel av velferdstjenestene i Norden.

  • I Storbritannia, Frankrike, Østerrike og Tyskland er andelen 20-25 prosent.

  • I Nederland er andelen hele 45 prosent.

  • Danmark har den høyeste andelen i Norden med 13 prosent fordi det er en lang tradisjon for å involvere friskoler og selveiende institusjoner.

Den største endringen har kommet i Sverige som omkring 1990 antakelig hadde den høyeste andelen av offentlige velferdstjenester i noe vesteuropeisk land. Nonprofitt tjenester har siden økt fra 2 til 3 prosent. Andelen fortjenesteorienterte tjenester har imidlertid økt fra 9 til 15 prosent bare siden år 2000. 64 prosent av de private skolene er aksjeselskaper, og denne andelen øker fordi det er mulig å ta ut overskudd.

I Norge er både privat og nonprofitt velferdstjenester beskjedne. Nonprofittandelen har ligget stabilt på 6 prosent siden 1997. På utdanningsområdet ble kravene for etablering strammet inn i 2007 og bare etablerte pedagogiske alternativer som Steiner- og Montessori-skoler i praksis får godkjenning. Innen videregående skoler har det likevel vært vekst, men fremdeles går bare 7 prosent av elevene i private skoler. Innen omsorg for eldre og funksjonshemmede har det vært mye entusiasme for konkurranse og brukervalg, men svært få kommuner bruker fortjenesteorienterte selskaper. Omleggingen av barnevern, rusbehandling og helseforetak har imidlertid brakt åpne anbud og styring gjennom kvasi-markeder inn for fullt i Norge. Dette har skapt store utfordringer for nonprofitt aktørene fordi det er ressurskrevende, og fordi det er vanskelig å få tilstrekkelig planleggingshorisont og uttelling for behandlingsmetodisk og ideologisk særpreg. Dette til tross for at brukertilpasning og brukervalg har vært ønsket fra politisk hold.

De nordiske landene er inne i så ulike utviklingsforløp at det kan minne om et naturlig eksperiment.

  • Danmark har lenge ønsket å gi gode og stabile betingelser for ikke-kommersielle velferdstjenester.

  • Sverige har åpnet opp for sterk vekst i fortjenesteorienterte private tjenester.

  • I Norge foretrekkes offentlige tjenester så lenge det er tilstrekkelig kapasitet, særlig innen grunn- og videregående utdanning og grunnleggende helse- og omsorgstjenester.

I mange land har nonprofitt organisasjoner en entydig legal avgrensning fordi de får store skattefordeler.  De har ikke anledning til å overføre overskudd til eiere eller andre utenforstående. De kan imidlertid gjerne gå med overskudd slik at de kan være ansvarlige arbeidsgivere og vokse og utvikle seg som velferdsprodusenter. I Norden behandles isteden nonprofitt organisasjoner som private bedrifter med små tilpasninger. Dersom det offentlige stilte krav om at bare organisasjoner med en klar nonprofitt status kan legge inn anbud om sentrale velferdstjenester, som EØS-avtalen åpner for, kunne man få mangfold og utvikling i en nordisk velferdsmodell uten privatiseringens bivirkninger.

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 6. mars 2012.

Av Luisa Klaveness (luisa.klaveness@samfunnsforskning.no)
Publisert 6. mars 2012 09:34