Sosiale entreprenører – partnerskap for nye løsninger på samfunnsproblemer

Feltet er i vekst, men kunnskap om sosialt entreprenørskap er foreløpig lite utviklet i norske kommuner. I en ny rapport ser forskere nærmere på hvordan sosiale entreprenører kan fungere som en innovativ kraft for kommuner i fornyelsen av organisering og oppgaveløsning.

Hvordan kan nye samarbeidsformer mellom sektorer vokse frem i en tid der det fokuseres stadig mer på at velferdsstaten er under press? I norske debatter trekkes sosialt entreprenørskap oftere inn i politiske diskusjoner om behovet for omstilling og innovasjon. Den ferske rapporten Sosiale entreprenører – partnerskap for nye løsninger gir leseren et kunnskapsgrunnlag om dette fremvoksende feltet som kan styrke arbeidet med å dra nytte av potensialet ved sosialt entreprenørskap i fornyelsen av organisering og oppgaveløsning i kommunal sektor.

Prosjektet er utført av Uni Research Rokkansenteret (prosjektledelsen) i samarbeid med ISF, NIBR og det europeiske forskernettverket EMES på oppdrag fra KS. Senterforskere Jill Loga, Ivar Eimhjellen og Marte Winsvold er blant bidragsyterne på prosjektet.

 

Hva er sosialt entreprenørskap og sosiale virksomheter?

Sosiale entreprenører etablerer nye, levedyktige løsninger på samfunnsproblemer, og kobler sosiale formål med forretningsmessige mål og metoder. Som hybride organisasjoner operer de med en dobbel bunnlinje, både sosial og økonomisk verdiskaping. De befinner seg derfor i et samspill på tvers av offentlig og privat sektor og sivilsamfunnet.

Sosialt entreprenørskap på fremmarsj i Norge

Sosialt entreprenørskap har de siste årene fått økende oppmerksomhet også i Norge. Interessen for nye måter å produsere velferd på henger sammen med økt press på offentlig sektor. For å stimulere til fremvekst av sosialt entreprenørskap blir det diskutert behov for tilskuddsordninger og investeringer, anskaffelsesregelverket og sosiale klausuler i innkjøp, og hvorvidt sosiale virksomheter skal ha en egen organisasjonsform.

Sentrale funn i rapporten

Norske sosiale entreprenører operer inn mot ulike deler av offentlig sektor der hovedområdene er arbeidsinkludering, eldreomsorg, skole og oppvekst. Rapporten viser at informantene i kommunene er usikre på hvordan sosialt entreprenørskap skal forstås og hva slags potensial det kan ha i en kommune. Sosiale entreprenører på sin side opplever at det er vanskelig nå frem til beslutningstakere i kommunene.

I offentlige debatter knyttes sosialt entreprenørskap til omstilling og innovasjon i offentlig sektor, og til et fremvoksende behov for «samproduksjon» av tjenester mellom sektorer. Hvilke nye former for arbeidsgiverrolle som kan oppstå i denne «samproduksjon» og i møte med sosiale entreprenører har informantene i liten grad reflektert over.

Forholdet mellom kommunene og sosiale entreprenører er i dag stort sett kontraktregulert. Anskaffelsesregelverket utgjør ikke et formelt hinder for kommunenes bruk av sosiale entreprenører. Men usikkerhet, og den manglende kunnskapen, er med på å hindre at mulighetene som ligger i regelverket tas i bruk. I tillegg er utfordringer med offentlige anskaffelser, at tildelingskriteriene ikke åpner for innovative løsninger. Kommunene bør derfor legge opp anskaffelsene slik at innovasjonselementet i sosialt entreprenørskap kan inngå i konkurransen. 

Rapporten peker også på at en barriere for fremvekst av sosialt entreprenørskap er at bidragene deres og verdiproduksjonen er immateriell, og dermed vanskelig å måle. Det er behov for gode metoder for effektmåling for å synliggjøre den sosiale merverdien virksomhetene produserer.

Artikkelen ble først publisert på KS.no 08.04.2016.

Av Sætrang Synne (synne.satrang@samfunnsforskning.no)
Publisert 8. apr. 2016 10:18 - Sist endret 25. okt. 2022 12:56