Skråsikre debattanter gjennom ekkokamre og skyttergravskrig?

Norsk samfunnsdebatt har et dobbelt problem, konkluderer ISF-forsker Kari Steen-Johnsen: Folk diskuterer med folk som er enige med dem og blir sikrere i sin sak. I tillegg «skyter» de på meningsmotstandere med argumenter fra skyttergraven – og blir sikrere av det også.

Kari Steen-Johnsen framhevet at dynamikken i nettdebatter kan sammenlignes med skyttergraver i et innlegg på ISFs sensommertreff. Illustrasjon: ISF.

sensommertreffet til Institutt for samfunnsforskning hadde Kari Steen-Johnsen et innlegg om dynamikken i diskusjonsfora. Hun spurte blant annet:

  • Blir mangfoldet i samfunnsdebatten begrenset av ekkokamre?
  • Skaper skyttergravsdynamikk et så hardt debattklima at folk forsvinner fra debatter på sosiale medier?
  • Kan man påvirke meningene til personer med ytterliggående synspunkter?

Les hennes innlegg om hva forskningen sier om dette:

Grenser for mangfold? Ekkokamre og tilbaketrekning i norsk samfunnsdebatt

Begrepet «ekkokammer» dukker stadig opp i norsk samfunnsdebatt, gjerne i form av en beskyldning. Det såkalte «Facebook-Høyre» beskyldes for å dyrke fordommer mot innvandrere i sine fora, mens venstresiden beskyldes for ideologiske skylapper når det gjelder innvandringens negative konsekvenser. Hovedstadseliten beskyldes for å befinne seg i sitt eget ekkokammer og ikke forstå periferien. Og i klimadebatten anklager meningsmotstandere hverandre for å rope fra sine ekkokamre.

Kort fortalt innebærer ekkokamre at ulike deler av offentligheten blir adskilt fra hverandre fordi folk med samme verdimessige, religiøse eller politiske ståsteder lukker seg inne i sin egen informasjons- og kommunikasjonsverden og bare eksponeres for inntrykk som bekrefter det synet de allerede har. Slike ekkokamre forbindes gjerne med negative konsekvenser; først og fremst en radikalisering av synspunkter i fravær av motstand, og en påfølgende polarisering. Der hvor ekkokamre eksisterer tenker man seg også at netthets og sterke utsagn blir mer dominerende, noe som kan føre til at noen trekker seg ut av debatten.

Også i et bredere demokratisk perspektiv kan utviklingen av ekkokamre være problematisk. Demokratiet er avhengig av en velfungerende offentlig debatt, der et mangfold av meninger kommer fram og brynes mot hverandre. For å si det med Habermas er en velfungerende offentlighet «sannhetssøkende» og preget av at meningsmotstandere veier og prøver hverandres argumenter. Hvis offentligheten derimot fungerer slik at mangfoldet reduseres fordi visse stemmer trekker seg ut og forsvinner, eller slik at meninger ikke reelt blir prøvd mot hverandre, kan demokratiet svekkes. Nye medier har åpnet for at mange flere deltar i samfunnsdebatten, men samtidig bidrar de også potensielt til dannelse av ekkokamre – både fordi algoritmene styrer innholdet man blir eksponert for, og fordi internett gir mulighet til å dyrke og mobilisere sterke meningsfellesskap, på tvers av geografisk avstand.

Innledningsvis ga jeg noen eksempler på bruken av ekkokammerbegrepet i norsk samfunnsdebatt. Hva sier så forskningen om tendenser til dannelse av ekkokamre i Norge? Flere prosjekter vi har gjennomført på ISF de siste årene, om sosiale medier og offentlighet, samt en omfattende studie av status for ytringsfriheten i Norge, antyder noen svar på dette spørsmålet. I disse studiene har vi brukt befolkningsrepresentative spørreundersøkelser og spurt folk om de diskuterer politikk og samfunnsspørsmål på nett, hvor de gjør det, hvem de diskuterer med og hvordan de opplever det. I ytringsfrihetsundersøkelsene har vi også spurt om folk begrenser meningsytringene sine av ulike grunner, enten på grunn av erfaringer de har gjort seg med netthets eller på grunn av ulike sosiale hensyn.

Hva finner vi så når det gjelder spørsmålet om ekkokamre? Den overordnede konklusjonen er at de som ofte diskuterer med likesinnede, også diskuterer med folk med en annen grunnholdning enn dem selv. Over halvparten av de som veldig ofte diskuterer med sine likesinnede, diskuterer også med meningsmotstandere. Det kan altså se ut som at diskusjon i eget meningsfellesskap og diskusjon med dem man er uenig med henger sammen på nett. Vi finner da også at mange opplever å bli motsagt av folk som er helt uenige med dem. Bare rundt en fjerdedel sier at de aldri blir motsagt i nettdebatter. Det er altså relativt få som får lov til å mene noe helt i fred i sosiale medier.

Så langt så godt. Det synes altså som om ekkokammertesens premiss om at folk bare diskuterer med likesinnede på nett, ikke holder i den norske konteksten. Men hva hvis vi i stedet ser på den antatte effekten av ekkokamre – nemlig at nettdebatt fører til en forsterkning av opprinnelige meninger, og reduserer åpenheten for nye eller andre perspektiver? Er det slik at folk som debatterer ofte med meningsmotstandere, også ofte ender opp med å skifte mening? Våre resultater viser et annet bilde. Det er faktisk i gruppen som ofte blir motsagt, at vi finner de som oftest blir sikrere på sin egen mening etter en debatt. Hele 71 prosent av de som ofte møter meningsmotstandere i nettdebatter sier at de ofte blir sikrere, mot 10 prosent i gruppen som aldri blir motsagt. Å bli motsagt ser altså ut til å skjerpe overbevisningen om at man har rett, heller enn føre til at man går i tenkeboksen og vurderer spørsmålet på nytt.

Resultatene i denne studien fikk oss til å fundere litt, og ledet oss til å utforme et komplementært begrep til «ekkokammeret», nemlig et begrep om «skyttergravskrig». Da vi undersøkte meningsendring nærmere gjennom å bruke et eksperiment (om holdninger til likestilling), fant vi nemlig at både det å møte argumenter til støtte for og i motsetning til eget syn, ledet folk til å bli sikrere på egne meninger. Effekten var sterkest blant de som hadde sterke meninger fra før. Ut fra våre funn kan det dermed synes som om norsk samfunnsdebatt har et dobbelt problem; både at folk diskuterer med folk som er enige med dem og blir sikrere i sin sak, og at de «skyter» på meningsmotstandere med argumenter fra skyttergraven – og blir sikrere av det også.

Skaper skyttergravsdynamikk et så hardt debattklima at folk forsvinner fra debatter på sosiale medier? Resultatene fra undersøkelsene vi har gjort om ytringsfrihet i Norge, kan i noen grad tyde på det. I ytringsfrihetsprosjektet fant vi at tilbaketrekning fra samfunnsdebatten kan skyldes ulike forhold.  Folk kan bli mer forsiktige som følge av sterke negative erfaringer med netthets og sjikane, noe som rammer noen grupper sterkere enn andre. En grunn til selvbegrensning kan også være følelsen av at deltagelse innebærer en sosial risiko – for å dumme seg ut, bli oppfattet som annerledes eller latterliggjort. Dessuten er folk mindre villige til å si sin mening når de oppfatter at de er i mindretall. Det er lett å forestille seg at debatter preget av en skyttergravsdynamikk vil innebære en røffere og mer ubehagelig tone, og ikke tillate de nyansene som gjør at de som føler seg i mindretall våger seg frampå. I dette ligger det en fare for tilbaketrekning og et redusert mangfold av stemmer og synspunkter.

Våre studier gir altså indikasjoner om at norsk samfunnsdebatt preges av både ekkokammer- og skyttergravsdynamikker, og at dette både kan føre både til at hver leir forsterker sine meninger og til tilbaketrekning fra ordskiftet. Forskning innenfor politisk psykologi har vist at slike dynamikker ikke er særnorske, men mer almene. Folk har lett for å lete etter bekreftelse på det de selv tror og mener, og for å mobilisere motstand mot argumenter som går imot deres eget syn. Dette gjelder særlig hvis de tror det sterkt og hvis frontene er harde.

Et sentralt spørsmål for den norske samfunnsdebatten er derfor hva det er som skaper eller reduserer slike harde fronter. Et av svarene som springer ut av våre ytringsfrihetsundersøkelser, er at faren for ekkokamre på begge sider av en debatt er størst der hvor grenselinjene gjøres til moralske grenser. Dette ser vi eksempler på både i innvandringsdebatt, i klimadebatt og i ulvedebatt i Norge, når meningsmotstanderes argumenter de-legitimeres, og de tillegges onde eller uredelige hensikter. I lys av dette er det et viktig mål å forsøke å skape en sfære for samfunnsdebatt som favner bredt og gir rom for stort mangfold når det gjelder hvilke synspunkter som får eksistere innenfor de moralske yttergrensene, selv der man er rykende uenige. Mer konkret krever dette at deltagerne fokuserer på de temaene og argumentene som fremlegges, ikke på motdebattantens posisjon og moral som menneske. Det krever også en bevissthet om hvordan dynamikkene i sosiale medier lett forsterker en entydig versjon av en sak eller en entydig moralsk dom over noen, når mange løper i flokk.

Å strebe etter en slik mangfoldig, inkluderende samfunnsdebatt er ikke en fåfengt øvelse. For å ende dette innlegget med noen gode nyheter, antyder nemlig vår forskning at debatt med meningsmotstandere kan gi en positiv gevinst. For det første sier mange at debatt med meningsmotstandere skaper læring, selv om de ikke nødvendigvis endrer mening. For det andre har folk har lettere for å modifisere sitt opprinnelige standpunkt når de presenteres for nøytrale, flersidige argumenter i en sak, noe vi prøvde ut i eksperimentet vårt om likestilling. Interessant nok virker flersidige argumenter best blant de med de mest ytterliggående synspunktene. Hva betyr så det? På den ene siden er debattanter med ytterliggående synspunkter de som lettest finner bekreftelse for egne argumenter, og som lettest avviser argumenter som går imot deres opprinnelige mening. Samtidig gjør det en forskjell nettopp for denne gruppen om de møtes med flersidige, nøytrale argumenter eller med sterke motargumenter. Når de blir møtt med argumenter som ser saken fra flere sider, blir de i alle fall noe mindre avvisende enn når motstanden framstår som entydig og bastant, viser det seg.

Det er altså i tilfeller der du møter din mest ytterliggående motdebattant, at du skal ta fram flersidighet og nøytralitet i argumentasjonen!

Se mer:

Av Sara Talleraas
Publisert 13. sep. 2017 15:17 - Sist endret 14. sep. 2017 12:35