Hvem skal levere velferden?

Vi kan lære om forholdet mellom offentlige, kommersielle og ideelle velferdstilbydere av svenske og danske erfaringer. Forsker Karl Henrik Sivesind forklarer hvordan dette henger sammen i en kronikk i Vårt land.

Kronikk av forsker Karl Henrik Sivesind. Kronikken stod på trykk i Vårt land 6. november 2017.

Den skandinaviske modellen med offentlig finansiert velferd er neppe truet, men hvem skal levere velferden? Offentlige leverandører, som karikeres som kostbare, byråkratiske og lite effektive? Private kommersielle aktører, som fra ulike hold anklages for å sette profitt over kvalitet? Eller de ideelle aktørene, som alle ønsker at skal spille en større rolle, men som knapt noen legger til rette for?

I jakten på best mulig velferd til en overkommelig pris står vi foran et veivalg, hvor vi kan lære av erfaringene fra våre skandinaviske naboland.

Kommersialisert svensk velferd

I ­Sverige har andelen kommersielle velferdsleverandører skutt i været de siste tiårene, etter at de har åpnet for stadig mer brukervalg og investorkapital. I 2006 var andelen velferdsårsverk levert av kommersielle på omkring tolv prosent i både Sverige og Norge. I 2013 var tallet 13,4 prosent i Norge og hele 19 prosent i Sverige.

Bilde av forsker Karl Henrik Sivesind
Forsker Karl Henrik Sivesind jobber ved ISF, og er tilknyttet Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

I Sverige følger nå pengene brukerne, og private aktører får ta ut fortjeneste på alle velferdsområder. Dette har gitt flere kommersielle aktører, men gir ingen virke­midler for å regulere velferds­miksen mellom de kommersielle, offentlige og ideelle. Fire-fem konserner eier nesten alle de kommersielle velferds­institusjonene. Slike konserner kan være utviklingsorienterte eiere, men kan også bestemme priser og holde nye aktører ute. De har heller ikke det samme mangfoldet i tjenesteprofiler og verdier som de ideelle.

Flere ideelle aktører i Danmark

Stortinget gikk i desember 2016 enstemmig inn for «vekst i andelen av den samlede helse- og omsorgssektoren som skal være organisert og drevet som ideell virksomhet». I dag ligger denne andelen på åtte prosent, på nivå med tidligere østblokk­land der ideell sektor bevisst ble holdt nede i kommunisttiden. I Sverige er tallet så lavt som tre prosent.

I alle de tre skandinaviske landene utfører det offentlige under 80 prosent av velferdstjenestene, men i Danmark er den ideelle andelen nå på fjorten prosent. Danske myndigheter har mer kontroll over velferdsmiksen, blant annet kan ideelle, selveiende institusjoner innen ­eldreomsorg og barnehager tas inn i det kommunale tildelingssystemet uten anbudskonkurranse. Friskolene må være nonprofit-organisasjoner. Denne skjermingen gir de ideelle mulighet til å utvikle tilbud der det ikke er interessante markeder for kommersielle eller naturlige oppgaver for det offentlige. Det kan være tjenester med en særegen profil knyttet til livssyn, ideologi, behandlingsmetodikk, pedagogikk, eller humanitære oppgaver.

Norge følger Sverige

I Norge har de siste velferdsreformene fulgt svensk mønster, med innføring av brukervalg innen barnehager, helse, psykiatri og rusbehandling. De kommersielle velferdstilbyderne er gruppen med den raskeste veksten i Norge, særlig innen sosiale tjenester.

Da er det verd å merke seg at de svenske erfaringene ikke er entydig positive. Økt valgfrihet i den svenske grunnskolen har skjedd samtidig med et kraftig fall i PISA-resultater. En oppsummering av svenske erfaringer viser at brukerne ikke alltid har tilstrekkelig kunnskap om kvalitet til å kunne gjøre rasjonelle valg om velferdsleverandører, og det er ofte komplisert å bytte når man først har valgt.

Veien fremover

Private velferdsleverandører kan utfylle de offentlige. Spørsmålet er hvordan offentlige, kommersielle og ideelle aktører kan kombineres på best mulig måte.

De svenske erfaringene fra velferdsfeltet viser at markedsinsentiver bringer kommersielle velferdsleverandører på banen. Danmark har i langt større grad lyktes med å utvikle ideelle velferdsaktører og gi dem rom for ulike profiler, særlig blant friskolene. Norge kan lære av de andre skandinaviske landene.

Dersom politikerne mener alvor med ønsket om å styrke de frivillige velferdsleverandørene, må man bestemme hvor de ideelle skal konkurrere med de kommersielle som i Sverige, og hvor de bør skjermes som i Danmark. Hvor vil man ha dynamikken som brukervalg og anbudskonkurranser kan gi, og hvor vil man ha de ideelles særpregete tilbud? Dersom de ideelles andel av de etablerte velferdstjenestene blir for liten, reduseres også ­kapasiteten til å finne løsninger på nye problemer og å fremme frivillig engasjement.

Karl Henrik Sivesind
Forsker, Institutt for samfunnsforskning

Se også:

Emneord: Sivilsamfunn
Publisert 1. des. 2017 15:34 - Sist endret 1. des. 2017 15:34